Mandag kveld ble det lagt fram en utredning i kommunestyret i Meråker som viser at det kan være lønnsomt å investere tungt i en skitunnel i bygda. Les saken og si din mening på bladet.no!

No e det pynta å fint til Advendt på Kurbadet.

Dæm ordne det så fint å trivele hen for oss som e pasienta.

Ja hen hi vi det så bra, dæm tar så godt vare på oss.

Ønske aill en rætte kosele å fin Advendt.:)

I dag e det “1.søndag i advent”, så no går det fort mot jul. Må vel finn ti julstjærna og hæng opp a i dag.
Det e ein fin dag, 9 minusgrader og knaillblå himmel og eit tynnt lag med snø som ha gjort ailt littegrainne lysar.
Sola heill på å kjæm opp over skogkainten her no.
Ska ut å gå mæ ein tur sjøl om itj formen e heilt på topp. Fresk luft e berre godt for hælsa.
Ha ein fin dag!

Håpe all som e inom Mårråkbøgg fe ei fin advendsti.Æ like hen tia søyi godt!Vør arti å hør kess annafælk like adventstia?

Hvem savner den gode og gammeldagse julen, med levende lys på trærne- og duften av gran eller furu i hele huset. Vel og merke skuret man gulvene til jul, og pyntet så godt man kunne med det lille man hadde. Tok frem det fineste dekketøyet, og alle samlet seg for å være sammen. Storfamilien.
Den tiden er nå svunnet hen. Hvor mange kan ærlig si at de liker alt stresset som følger med julen?
I dag, er kravene forandret. En gave er ikke en gave lengre. Nå er det gavens verdi som er avgjørende, også for de som vokser til. Når jeg vokste opp, fikk vi ikke så mange gaver, ei heller av vesentlig verdi. Men vi lærte oss å sette pris på det vi fikk..

’Det er tanken som teller*- sier man også i dag. Man vet ikke lengre innholdet av utsagnet. Julen skal handle om samhold mellom de man har kjær. Desverre er det ikke alle som er priviligert med å ha familie, og opplever istedet julen som en stor påkjenning og belastning. Alle dem som sitter helt alene på juleaften- gammel som ung. Som sitter bak fortrekte gardiner, og stenger resten av verden ute- for at ingen skal se at de sitter alene. De som ikke har noen steder å dra, men ser alle lys i de tusener av stuer- og ønsker seg langt bort. Mine tanker går til alle dem som resten av verden har glemt- eller ikke vil se. Og også til de familiene som ikke har økonomi til å fullbyrde en juleaften etter dagens normer.
Alle barna som stilltiende må akseptere at alle andre fikk så mye mer enn dem.
Visst kan det føles vondt der og da, men disse barna lærer på den harde måten å verdsette det lille de får.

Når tanken skal telle, er det den virkelige omtanken som menes. Ikke en gave, ikke en gjenstand- ikke en sum penger. Men inkludering og en velkomst. Man skal ta imot og ta til seg de som alene sitter denne forestående juleaften- eller i alle fall gi dem en oppmerksomhet. Denne viktigste dagen i året, skal ingen behøve å sitte alene.

AMEN

1909 ble brødristeren lansert av General Elestrice Company i USA. 1929 ble utkasteren lansert. Idag er vel brødristeren og finne nesten i alle hjem. Spesielt til frokost en Søndags morgen med egg mm, blir den ofte benyttet. Når den ble alminnelig i Norge og Meråker vet jeg ikke men trolig på 60 tidlig 70 tallet. Mange av dere har denne Nå er det Søndags morgene allerede flere av dere har benyttet nå den 100 år gamle elektriske oppfinnelsen

Son e det

Det hi vyrry son vèr fyrry jula
Vyrry farle for føter og hukkukula.
For på vei`n som va speilblank og glatt
Va det nok mang ein som datt.
For
Rætt som en går der – - så legg ein der.
Og hi’n itj nå å hjælp sæ me —
Så står’n der.

Det e mang ein som hi spælledilla
Driv med aksjea son heilt bort i villa.
Og når kursen vil dætt berre ned
Hi dæm itj nå å sætt opp mot det.
For
Rætt som en går der – - så legg ein der.
Og hi’n itj nå å hjælp sæ me —
Så står’n der.

Ein må vårrå budd på det meste.
Uhell kjæm dæm nok utfor,de fleste
Livets vei kan vårrå kronglåt og bratt
Og da må ein berre huss på att:
For
Rætt som en går der – - så legg ein der.
Og hi’n itj nå å hjælp sæ me —
Så står’n der.

En god næringslivsnyhet for Meråker-samfunnet. Les på bladet.no!
Soddproduksjon skal gi Meråker Kjøtt betydelig økt omsetning og mange nye arbeidsplasser.

Husker dere den gode tiden?

Det var den tiden da man syklet eller gikk lange strekninger for å besøkte venner og slektninger.
Det var den tiden da man gikk på alle hogstflater, myrer og fjell og plukker bær an mass som matauk.
Det var den gangen man kjøpte en halv gris til jul.
Det var den tiden man ikke låste ytterdøren.
Det var den tiden man ble sjokkert når man en skjelden gang hørte om mord eller annen storforbrytelse.
Det var den gangen man gikk fra Kopperå til samfundshuset i Meråker med en halv flaske fuselsprit på lomma,
og gikk tilbake i lystig stemning uansett vær og temperatur.
Det var den gangen man kunne glede seg stort over en ny fiskestang, ny snelle eller ny sekk.
Det var den gangen det å gå på restaurant var en stor opplevelse.

Nå lever vi i en luksustilværelse. Vi har blitt milionærer. Vi har alt vi trenger og mere til.
Vi kan stort sett skaffe oss det vi vil. Gå på restaurant nesten så ofte vi vil.
Kjøpe vin til 200 kr. flasken til søndagsmiddagen hefter ikke.
Men gleder det oss? Nei det gjør ikke det. Vi har blitt blasert. Gleden over de små ting er borte.
Det har velstanden tatt fra oss.

Heldigvis har de fleste av oss barnebarn. Gjennom dem gjenopplever man sin egen barndom/ungdoms gleder.
De kan ennå glede seg over de små ting.
Stor stas når bestefar lager en snurrebass til treåringen, som desverre snart blir fanget av velstanden.
Uten gleden blir vi fattige.

(Har jeg blitt en sur gammel mann?)

Denne historien er fra Østlandet, og var yndlingshistorien til min mor som i år ville vært 90. På en togtur ble en tilreisende prest sittende vis a vis en lokal mann, og prateglad som presten var, prøvde han å få i gang en samtale. Etter litt småprat spør presten: Er du velsignet med noen barn? Jo åtte, svarte mannen, men du da, er du far til noen. Jeg er fader til vel 500 svarte presten, hvorpå mannen raskt kommenterte: Da syns jeg du skal snu buksa bak fram istedet for skjorta.

En ung gutt fra en bygd i Trøndelag flyttet til Oslo – og gikk til et stort kjøpesenter for å søke jobb.
Sjefen for kjøpesenteret spurte: ”Har du noe selgererfaring?”
Gutten svarte: ”Nåååå, jooo, æ har da jobba som sælgar i heimbygda ja.”
Ettersom sjefen syntes gutten virket trivelig og frampå, bestemte han seg for å ansette han.
”Du kan begynne i morgen tidlig” sa han til gutten.. ”Jeg kommer ned etter vi har stengt i morgen kveld og ser hvordan du har hatt det på din første dag på jobb.”

Gutten hadde en tung dag, men til slutt var han ferdig. Etter stengetid kom så sjefen ned som han hadde lovet dagen før.

”Hvor mange salg gjorde du i dag?” spurte sjefen.
Gutten svarte: ”Eitt”.
Da ble sjefen litt forundret og sa: ”Bare ett ???. Våre selgere bruker normalt å gjøre mellom 20 og 30 salg på en dag. Hvor mye penger var det snakk om?”

Gutten svarte: Ein-miljon-ni-huinner-å-ølløv-tusn-eitt-huinner-å-tretti-ått-krona”.
Sjefen ble svært overrasket og sa: ”1.911.138 kr!!! Hva solgte du til ham?”

Gutten svarte: ”Først sællt æ hainn ein liten feskkrok. Så sællt æ hainn ein mellomstor feskkrok. Ætti det sællt æ ein stor feskkrok. Så vart det eit fesksnøre. Da æ spurt kor hainn skoill fesk, svårrå’n at’n skoill fårrå neåt kyst’n. Da sa æ at hainn koinn træng ein båt, så vi gjekk ne te båtavdelinga. Dær sælt æ hainn den store Baylineren med doble motora. Ætti de vist de sæ at den lille Honda Civic’en itj klart å dra den store båten, så æ tok’en me mæ te bilavdelinga å sælt hainn ein Chevrolet Tahoe firhjulstrækkar.
Sjefen som nå var i sjokktilstand sa… ”Så du mener altså at en mann kom inn for å kjøpe en fiskekrok, og du klarte å selge han en båt og en bil????”
Da svarte gutten glatt: ”Nei, nei! Hainn kom inn og skoill kjøpe tamponga te kjærringa si, å da svårrå æ at han likeså gått koinn fårrå å fesk, ættisom hælga va ødelagt læll!”

Beklager at det har blitt forskjellige tidspunkter for billedkvelden nå onsdag 18. november.
Vi må bruke tidligste tidspunkt, og billedkvelden i Auditoriet starter derfor kl 18.00!
Håper at mange har tid og anledning til å komme. Vi har nærmere 70 bilder på programmet,
og vi vil gjerne ha god dialog med publikum om navn på personer, tid og sted for billedmotivet, etc.
Mange bilder, men vi tar oss tid til en kaffe- og pratepause!
Vel møtt!

har noen tanker,for ved gudå brua står det at vei salting opphøre lurer på om dem som kjører saltbilen har fått med seg det jeg eller kansje skiltet er så skittent etter veisaltingen at dem ikke ser det,i vertfall så saltet dem helt til svenske grensa i går og i dag,lurer bare på det jeg :-)

60 år siden1949 Emil Flaaten mirakelløst berget livet. Emil ble stykt skadet ved arbeid på kraftlinja Funna—Kopperå etter ett tordenvær. Emil Flaaten og Gustav Ulstad gikk igang med arbeid i en kabel graft med 7 kabler.1 av kablene viste seg ikke var brudd og sto derved på full strøm. Med et drønn med kabel arbeidet fikk Emil 5200V gjennom kroppen og ble slengt flere meter bortover og ble stykt forbrent på hendene og ansikte. Gustav Ulstad sto på samme tid ved grøfte kanten og ble kasted over ende av trykket. Varmen var så intens at Gull ringen på høyre hånd smeltet. Idag finnes denne ringen i familiens eie. Denne episoden ble også avvis repotasje.

No e det hælg igjen. Sportshælg. Det e så flott vèr at ein kainn itj sitti in og fo med sæ ailt på TV’n. Ska sjå på langrenn no.— åsså ska æ gå mæ ein tur og nyt det fine høstvèret. Ha ei fin hælg aillihop!

Trenden i vinter viser at de større anleggene senker priser på sesongskort. Her kan f.eks nevnes Oppdal, som har daglig åpent og et ti-talls heiser (gondoler, stolheis, t-trekk).

Meråker Alpinsenter har derimot gått mot strømmen og lagt på sine priser endel, oppimot 10%. Lurer litt på hvilke grep de har gjort på løypenett, heiskapasitet, servicetilbud for å “forsvare” denne prisøkningen. I tillegg vil vel den latterlige parkeringsavgiften (som man ikke finner i andre alpinanlegg) være der i år også!

Det er en illusjon i Meråker at alt er så billig og bra i Fagerlia. Bakkene er bra, det kan ikke sies om kafeen og opplegget rundt som minner om at anlegget er drevet av et idrettsanlegg på dugnad!

P.S De har noen veldig ok familierabatter på sesongskort, men de er vel forsåvidt spesiallaget for familiene med hytte rundt anlegget!

Jeg våkner av ståk og en vesentlig larm
Arkibald unnviker Magdas barm
Sitter på sengen med ryggen til
Magda skjønner at han ikke vil

‘Hva har jeg sagt, hva har jeg gjort’
Romansen skjedde så altfor fort
‘Det er ikke deg- du er så god og snill
Men en annen kvinne gjør meg vill’

Så strøk han på dør, og gammel Magda sitter nå alene igjen.
Kanskje min Arkibald kommer tilbake engang…

Og jaggu var han en stram kar også- bilder lyver ikke. Se selv.
Jeg som tenkte å avlyse hele kjærlighetshysteriet, og akkurat da banker det på døren min- og denne sjarmerende herre står på trammen og vil inn i hus. Jeg setter frem kandelaberne mine. I lysskinnet fra dem, kan jeg se denne trauste og sindige beiler vente på sitt ja.
‘Har du vært snill i år Magda’ spør han meg. Jeg nøler. Den som tier samtykker..
Han blir nok natten over..

Æ skuill ha vyrry ut og gått,
no skuill itj æ ha kvila.
Men æ gruve mæ så smått,
hu e da så tung,—dærstokkmila.

Magda har sanneligen fått en liten snue. Mon tro om det kan ha noe å gjøre med de to rosa grisene med vinger som fløy over tunet i sirkulære bevegelser- bare for noen dager siden?? Se bare på bildebeviset folkens

Jamen ble det teater av Tyskertøs, som jeg skrev for sytten år siden. Det skal jo ikke bli dét, av pocketbøker. Kultureliten liker jo ikke denslags, men Otto Homlung tok altså sjansen likevel. Og jeg skulle slenge med noen ganger som nissen på lasset, i tilfelle spørsmål omkring saker og ting om okkupasjonstidens slutt i Trondheim. Artig opplevelse – det er kanskje både første og siste gang.

Lærdom nummer én: Trøndelag teater er en labyrint! Med to kjelleretasjer, lange korridorer og mange, umerkede dører. Hadde de sluppet meg løs uten veiviser den første gangen, ville de funnet mumien min den dagen bygget rives.
Kine Bendixen og ymse andre damer forbarmet seg over en virrende inderøyning adskillige ganger.

Lærdom nummer to: Det er mange flere som jobber med et teaterstykke enn dem du ser på scenen. Forskrekkelig mange flere – og det blir litt å gjøre når man skal bygge om hele scenen og dessuten få en veteranbil til å kjøre både inn og ut av den. Men bilen er veldig nødvendig for handlingen, og navnebror Willy på verkstedet ser jo aldri problemer, bare muligheter.

Lærdom nummer tre: Teater kan fortelle samme historie som boka, men det går ikke an å gjøre det på samme måten, i alle fall ikke med en slik “flettverksroman” som Tyskertøs. Hadde handlingen på scenen hoppet fram og tilbake i tid slik boka gjør, ville vel publikum gått ut med migrene.
Heldigvis greide regissør Nora Evensen å lage en variant som forteller historien fra A til Å. Det som fungerte best i boka, ville ikke fungert i det hele tatt på scenen. En aha-opplevelse!

Lærdom nummer fire: Skuespillere er hamskiftere! De skifter dialekt og kroppsspråk som andre skifter skjorte, og de kan gjøre det på sekundet mens de prøver ut ymse varianter av rollefiguren. Fascinerende for en heimføing som bare er seg sjøl, med små håp om bedring.

Lærdom nummer fem: For å klemme en bok inn på scenen må alt daukjøttet skrapes av og essensen stå igjen, ellers blir man ikke ferdig før på morrakvisten. Men regissører vet alltid hvor de skal skrape, og jeg tror Nora skrapte på de rette stedene. Noen mener vel hun kunne skrapt vekk mer, men dette teaterstykket skal fortelle en historie vanlige folk vil se på. Det skal ikke være en øvelse i dybdepsykologi. Hun tegner personene klart og tydelig.
Jeg liker det hun laget, om slett ikke alle mer finkulturelle anmeldere gjør det.
Og for meg var det en opplevelse å se prosessen, som jeg voktet meg vel for å legge meg for mye opp i. Boksnekkerens kompetanse strekker seg ikke noe særlig inn på scenen – og dét var vel lærdom nummer seks.
Og Gunnhild er nå en knupp, da.