Nei, det tror jeg ikke, men fy F.. hvor rett du har.

Nei jeg glemmer ikke den tiden, lengselen er stor etter å få oppleve det igjen. Når jeg var ute på tur fikk jeg lyst til å stikke innom, en ble mottatt med en stor gjestfrihet med kaffe og noe godt attåt. Jeg gikk mang engang forbi Karl og Rolf skomaker, fikk oss en god prat og mang ei god historie fikk jeg høre. Fikk også lov til å polere sko sam levere sko. Det var andre tider, vi møttes på myra til skotthyll m.m., på stasjonen for å se om den siste vogna var med Gikk på fest fra Kopperå til Meråker (gimle siden samfundshuset) etter festen gikk vi hjem eller tok arbeidsbussen kl.5 om morgenen. Samme hvor jeg kom innom følte jeg meg som hjemme og når jeg gikk sa dem velkommen igjen med hjerte. Jeg var en gang med på å gå fra Sona etter fest, vi hadde noen dråper som vegamat sang og hadde det moro. En av fikk tak i ei dame, da vi skulle hjem ville hun gå hjernbanen men kmeraten suntes det var fo trasig. Hun ga seg og vi tok veien fatt, lengre oppe stoppet vi hun og noen andre måtte ta båt over på den andre sia av elva. Det var ikke plass for kammeraten i båten, angeren var lett å se i øynene når han måtte fortsette med uforrettet sak og erting uteble ikke. Vi tenkte å nå bussen fra Gudå om morgenen, da vi kom frem så vi enden på busse så det var bare å fortsette å gå men ingen sure miner for det Nei vi må ta være på det lille man har glede seg over hverdagen samt ta vare på dagen i dag og hverandre. For husk at dage i går var i går dagen i dag er i dag men i morgen er dagen i dag i går. Jeg bøyer meg i støvet med medynk og takknemlighet for dem som har kjempet og lagt til rette for de goder vi har i dag,de her gjort det gjennom svett og hardt arbeide. La oss ta lærdom av det og prøve så godt vi kan å gjenoppta endel av den tiden. La oss ta vare på ærligheten men husk at størst av alt er kjærligheten. Det var det for denne gang kanskje fortsettelse følger, ha ei fin førjulstid

Etter at begge mine foreldre er borte, tenker jeg oftere og oftere på hvilken lykkelig og fin barndom jeg hadde. Vokste opp i en tyskerbrakke, lang brakke med gang i midten og leiligheter på hver side av gangen, og inngang på hver side av brakka. Nifs kjeller under hele brakka, og et spennende loft. Vi var mange familier, og merkelig nok bare ett barn i hver familie, litt uvanlig på den tiden. Da vi barna var nok så jevngamle, tror jeg ingen av oss savnet søsken på den tiden, vi var en storfamilie. Ingen gikk i barnehage, “hjemmemødrene” byttet på å smøre niste og ta oss med på tur. I skogen med store bondegårder med kongledyr, i fjæra for å samle stein og skjell. Vintersøndager hvor fedrene tok hvert sitt barn på sparken og laget konkurranse, eller foreldrene gikk sammen og arrangerte skirenn og juletrefest for oss.

Ivar nevnte grisslakting, under krigen hadde vi høner, kaniner og en gris hvert år. Disse grisene hadde en slaktevekt på 120 kg, men den ene gangen ble det annerledes. Far hentet engang en griseunge som ble oppfostret på alle mulig måte med matavfall poterester m.m. Da sa far at juleskinka var reddet i år også, men den gang ei sa Tordenskjold. Da den skulle slaktes og slakteren kom med skudmaske og talje, han gikk ut i uthuset for å gjøre jobben. Han kom inn igjen og spurte om en hammer, vi stusset på det.men vi fikk svaret, grisen var en dverg og veide sine 39 kilo. Den ble slaktet og slakteren kom med den på armen, men det var lite med mat og mat var var mat. Så tru det eller ei jeg spiste opp hele låret, det er det ingen som har gjort etter. men jeg ble met også denne gangen

Ivar nevnte grisslakting, under krigen hadde vi høner, kaniner og en gris hvert år. Disse grisene hadde en slaktevekt på 120 kg, men den ene gangen ble det annerledes. Far hentet engang en griseunge som ble oppfostret på alle mulig måte med matavfall poterester m.m. Da sa far at juleskinka var reddet i år også, men den gang ei sa Tordenskjold. Da den skulle slaktes og slakteren kom med skudmaske og talje, han gikk ut i uthuset for å gjøre jobben. Han kom inn igjen og spurte om en hammer, vi stusset på det.men vi fikk svaret, grisen var en dverg og veide sine 39 kilo. Den ble slaktet og slakteren kom med den på armen, men det var lite med mat og mat var var mat. Så tru det eller ei jeg spiste opp hele låret, det er det ingen som har gjort etter. men jeg ble met også denne gangen

Godt med gode gamle minner, tidene har forandret seg kollosalt syns jeg.

My va nok sekkert likar fær,men vi huske som regel di goe minnan bæst å da heldivis.

Ja. Det er det som kalles nostalgi. Nostalgi er egentlig godt å oppleve av og til.