Jamen ble det teater av Tyskertøs, som jeg skrev for sytten år siden. Det skal jo ikke bli dét, av pocketbøker. Kultureliten liker jo ikke denslags, men Otto Homlung tok altså sjansen likevel. Og jeg skulle slenge med noen ganger som nissen på lasset, i tilfelle spørsmål omkring saker og ting om okkupasjonstidens slutt i Trondheim. Artig opplevelse – det er kanskje både første og siste gang.

Lærdom nummer én: Trøndelag teater er en labyrint! Med to kjelleretasjer, lange korridorer og mange, umerkede dører. Hadde de sluppet meg løs uten veiviser den første gangen, ville de funnet mumien min den dagen bygget rives.
Kine Bendixen og ymse andre damer forbarmet seg over en virrende inderøyning adskillige ganger.

Lærdom nummer to: Det er mange flere som jobber med et teaterstykke enn dem du ser på scenen. Forskrekkelig mange flere – og det blir litt å gjøre når man skal bygge om hele scenen og dessuten få en veteranbil til å kjøre både inn og ut av den. Men bilen er veldig nødvendig for handlingen, og navnebror Willy på verkstedet ser jo aldri problemer, bare muligheter.

Lærdom nummer tre: Teater kan fortelle samme historie som boka, men det går ikke an å gjøre det på samme måten, i alle fall ikke med en slik “flettverksroman” som Tyskertøs. Hadde handlingen på scenen hoppet fram og tilbake i tid slik boka gjør, ville vel publikum gått ut med migrene.
Heldigvis greide regissør Nora Evensen å lage en variant som forteller historien fra A til Å. Det som fungerte best i boka, ville ikke fungert i det hele tatt på scenen. En aha-opplevelse!

Lærdom nummer fire: Skuespillere er hamskiftere! De skifter dialekt og kroppsspråk som andre skifter skjorte, og de kan gjøre det på sekundet mens de prøver ut ymse varianter av rollefiguren. Fascinerende for en heimføing som bare er seg sjøl, med små håp om bedring.

Lærdom nummer fem: For å klemme en bok inn på scenen må alt daukjøttet skrapes av og essensen stå igjen, ellers blir man ikke ferdig før på morrakvisten. Men regissører vet alltid hvor de skal skrape, og jeg tror Nora skrapte på de rette stedene. Noen mener vel hun kunne skrapt vekk mer, men dette teaterstykket skal fortelle en historie vanlige folk vil se på. Det skal ikke være en øvelse i dybdepsykologi. Hun tegner personene klart og tydelig.
Jeg liker det hun laget, om slett ikke alle mer finkulturelle anmeldere gjør det.
Og for meg var det en opplevelse å se prosessen, som jeg voktet meg vel for å legge meg for mye opp i. Boksnekkerens kompetanse strekker seg ikke noe særlig inn på scenen – og dét var vel lærdom nummer seks.
Og Gunnhild er nå en knupp, da.