I den iskalde tømmerkoien, langt langt oppe i fjellene- fødte Elida Alvilde sin vakre datter. Med tomhet i blikket, stirret hun på det lille barnet som vitnet av selveste uskylden. Allikevel var hun unnfanget utenfor ekteskapet og brakt inn i ulykken. Elida visste at hun kunne ingen steder dra- ei heller bo i hytten sammen med mennene. Hun kunne ikke lengre vistes noensteds hen.
Det var bare et spørsmål om tid og dager før de begge måtte forsvinne.
Mens vinterstormene raste utenfor, brast håpet om en løsning.
Ëlida pakket den lille bylten inn i sengeteppet, og forsvant ut i det store intet.

Hun kunne høre det lille barnets gråt hele tiden. Tårene rant nedover hennes kinn, men ble pisket bort av vinden og de harde snøfnuggene som danset bortetter sletten hun gikk på. Noen ganger stoppet hun, og tok det lille barnet til seg- mens hun klemte det inntil sitt kinn. Hun kunne høre de raske hjerteslagene, og kjente den svake, men varme pusten fra den lille. Hun gikk og gikk, natt ble til dag- og dager ble til netter.
Langt der fremme, kunne hun skimte de svake lysene. Hun var fremme.

Ventet til mørket hadde senket seg, og alle var gått til ro. Ingen måtte se henne.
En siste gang, så hun på det lille barnet. Leppene var helt blå, og ansiktet kritthvitt. Men hun pustet. Hun levde. Hun var selveste livet.
Kysset den lille forsiktig i pannen, og hvisket til henne ’ vi vil møtes igjen engang’.. La den lille bylten på trammen, og slo i døren så hardt hun kunne- før hun gråtende løp inn i nattemørket og forsvant..

Lille Magda ble deretter atskilt fra sin mor Elida